Ofte gir kattene først uttrykk for at noe er galt, når sykdommen allerede har nådd et alvorlig omfang. En indikator for en sykdom som behøver behandling, er dersom katten ikke lenger spiser med sin normale appetitt. Det finnes dog unntak, for selv om for eksempel hunder og kaniner slutter å spise ved smerter i tennene, gjelder dette som oftest ikke for katter.
En sunn katt kjennetegnes blant annet ved at de lever et typisk katteliv uten smerter og uten behov for medikamenter. Det anbefales derfor å ha et årvåkent blikk på katten og dens rutiner. I tillegg bør regelmessige besøk hos veterinæren ikke mangle i kattens liv.
Hos utekatter som er ute på oppdagelsesferd store deler av dagen, kan det være vanskelig å danne seg et bilde av kattens allmenntilstand. For eksempel er det kun mulig å inspisere avføring eller urin dersom katten etterlater det i kattedoen. Da utekatter som oftest gjør fra seg utendørs, blir det derfor svært vanskelig å vurdere dette aspektet.
Dersom du skal ta med avføringsprøver til veterinæren, bør du passe på å fjerne så mye av kattesanden som mulig. Det er viktig at du tar med katten til veterinæren omgående, dersom du oppdager uvanlig adferd eller tror at katten lider av smerter. Vær også bevisst på at verken bøker, leksikon eller artikler fra internett kan erstatte veterinærens ekspertise og faglige vurdering på noen måte.
Hva er typiske kattesykdommer?
Orm: generelt er innvollsorm ikke uvanlig blant katter. Spesielt for utekatter er det vanskelig å unngå et smitte. Nettopp derfor er det meget viktig å gi katten regelmessige ormekurer som beskytter mot konsekvensene av ormeinfeksjon. Disse inkluderer blant annet diaré, vekttap, bustete pels, dehydrering og en nedstatt allmanntilstand. I spesielt alvorlige tilfeller, kan det også komme til tarmslyng eller bukhinnebetennelse (peritonitt). Heldigvis kan ormtypen som oftest identifiseres ved å undersøke kattens avføring, slik at den kan behandles med riktig middel.
Klamydia: baktierien Chlamydophila felis angriper katteøyets bindehinne. Tilsvarende framtrer infeksjonen i form av en bindehinnebetennelse (konjunktivitt). Det mest påfallende symptomet er rennende øyne. Ved alvorlige tilfeller kan sykdommen føre til graverende skader på øynene. Feber og forkjølelse kan også være symptomer.
Sykdommen rammer som oftest katter mellom 5 uker og 9 måneder. Smittet skjer via direkte kontakt med tårevæsken til en smittet katt, og det er heller ikke utelukket at patogenet overføres til mennesker. Bakterien kan bli påvist gjennom en analyse av kattens tårevæske. Dersom katten ikke er vaksinert, kan et funn av antistoffer underbygge en potensiell diagnose. Sykdommen behandles med antibiotika. En vaksinasjon mot klamidya bør kun finne sted, dersom katten er utsatt for et økt smitterisiko og være i samsvar med veterinærens helhetsvurdering av katten.
Toksoplasmose: en infeskjon som skyldes den encellede parasitten Toxoplasma gondii betegnes som Toksoplasmose. Parasitten er svært utbredt verden over og angriper ikke bare tamkatten som hovedvert, men blant annet også store kattedyr som gaupe, ozelot og puma. Katten smittes via avføring eller infiserte byttedyr, som mus og fugler. Utekatter har derfor en betydelig høyere smittefare enn innekatter.
Tydelige symptomer er vekttap, nedsatt matlyst, luftveisproblemer, feber, oppkast, diaré, letargi, nevrologiske avvik og betennelser i musklene. Ved hjelp av en blodprøve fra katten, kan veterinæren avgjøre om katten er infisert og/ eller om den har vært det tidligere. Dersom katten har vært smittet tidligere, vil det ofte finnes positive antistoffer i blodet. I tillegg til blodprøver, er det vanlig å undersøke kattens avføring med en avstand på to uker. Sykdommen behandles med antibiotika.
Rabies: sykdommen blir utløst av et virus og er å finne over hele verden. Dyr blir hovedsakelig smittet via et bitt fra et infisert dyr, men kan også bli infisert av slikking eller kloring. Viruset overføres med spyttet. Gjennom åpne sår eller slimhinnene når det inn i kroppen og finner veien til hjernen via nervesystemet. Der multipliserer og sprer det seg til hele kroppen. At et dyr er infisert med viruset, medfører ikke automatisk aggresiv adferd og angrep mot andre dyr. Noen dyr endrer deres oppførsel dithen at de blir unormalt tam.
Det kan gå opptil 200 dager før sykdommen blir synlig. Etter de ca. 2 til 7 påfølgende ukene inntrer symptomer som hodepine, svimmelhet, smerter i halsen, nedsatt appetitt og feber. Uro og angst, samt redsel for vann kan også tilkomme. Den generelle overfølsomheten kommer til uttrykk i form av vide pupiller, økt utskillelse av tårer, svette og spytt. Etterfulgt blir dette av krampeanfall. Allerede etter 3 til 5 dager inntreffer døden. Det er kun etter døden at sykdommen kan bli enstydig påvist. En vaksine beskytter katten mot rabies. Etter primærvaksinasjonen bør vaksinen friskes opp hvert tredje år.
Hva kan jeg gjøre for å forebygge sykdom hos katten min?
Som katteeier kan du bidra mye til at din katt har det bra, men selvsagt kan den tross alt bli syk i blant. Det viktigste er at du oppsøker en veterinær dersom du er i tvil om katten er syk eller ikke. Som tidligere nevt, er det ikke alltid like lett å se dette selv, fordi kattene instinktivt ikke vil vise deres "svakheter".
I tillegg er et gjennomtenkt vaksinasjonsprogram viktig. Veterinæren vil på grunnlag av ulike aspekter gi anbefalinger om hvilke vaskiner katten din bør ha. Til tross for dette, er det også viktig for deg som katteeier å ha kunnskap om hvilke vaksiner som finnes og i hvilke tidsavstander disse bør fornyes. Hovedregelen for vaksiner er: så mye som nødvendig, så lite som mulig. Ingen vaksine kan garantere 100% beskyttelse, men fordelen med å vaksinere katten, overveier risikoen for sykdom betydelig.
Homøopati har generelt en høy verdi - det er mulig å oppnå mange positive resultater med alternative behandlingsmåter. Vær dog bevisst på at virkningen av for eksempel homøopatiske vaksiner aldri har blitt undersøkt og dermed heller ikke er påvist. Derfor er det best å stole på konvensjonell veterinærmedisin hva gjelder dette aspektet.