Historie: Et japansk naturmonument
I sitt opprinnelsesland Japan har akita inu vært kjent lenge før hannhunden Hachikō. Avbildninger av hunder på leirekrokker eller bronse-bjeller vitner om en nesten 5000 år lang historie til den opprinnelige hundetypen.
Undersøkelser av molekylærgenetikken har nå vist at akitaen sammen med shiba, chow-chow og shar pei tilhører de genetisk nærmeste slektningene til ulven. Dermed er den samtidig en av de eldste hunderasene i den asiatiske verden.
I 1931 erklærte den japanske keiseren akita inuen som et naturmonument. Inntil 1945 var eksporten fra Japan ikke tillatt.
Det finnes mange forskjellige teser om den eksakte opprinnelsen til den japanske nasjonalrasen. Det som er sikkert, er imidlertid at de første rasehundene ble oppdaget i den japanske regionen akita. Derfra har de ikke bare erobret hele Japan, men også det europeiske og amerikanske kontinentet.
Den japanske akita inu og den amerikanske akita
Rasebestanden var sterkt desimert etter andre verdenskrig. I tillegg skilte de gjenværende akita inuene seg mye i denne perioden når det gjelder utseende og natur.
Av de forskjellige typene ble det senere dannet to raselinjer. Dermed oppstod de her beskrevne japanske akita inuene og de “amerikanske akitaene”. Sistnevnte oppstod ved krysning av schæferhunder med akitaer. Disse ble eksportert med det amerikanske militæret etter krigen og videreavlet i USA.
I Japan satset oppdrettere på å gjenoppbygge den opprinnelige rasen og krysset hundene med matagi akitaer for dette formålet. Begge rasene – både den mer opprinnelige, litt mindre japanske linjen og den større og mørkere amerikanske linjen – er i dag anerkjent som egne hunderaser i FCI.
Forskjellig bruk
Opprinnelig ble akita inu brukt til jakt på bjørner, svartvilt og fjærvilt. Men den modige og kraftige rasehunden ble også tidlig brukt som vakthund og kløvhund.
I det 19. århundret måtte akitaen i tillegg delta i grusomme, men på den tiden veldig ettertraktede hundekamper. For å gjøre kamphundene enda større og kraftigere krysset oppdrettere i tillegg inn tosa- og mastiffhunder. I 1908 ble disse kampene til slutt forbudt i Japan.
I dag holder hundevenner den trofaste akita inuen først og fremst som familie- og følgesvenn. Ikke desto mindre er hans beskyttende instinkt, styrke og jaktinstinkt fortsatt sterkt synlig hos dagens representanter for rasen. En meningsfull fysisk og mental alternativaktivitet og en konsekvent oppdragelse er derfor nødvendige forutsetninger for å holde en akita som familiehund.