Akita Inu

Pleie: Hvor omfattende er pelspleien til en akita inu?

Sist, men ikke minst, bidrar riktig pleie av din firbeinte bestevenn også til helsen. I prinsippet stiller akitaenes grove og ganske korte pels ingen store krav til pelspleien. For den har en utmerket selvrengjøringsmekanisme. Det er derfor tilstrekkelig å børste den en gang i uken og, om nødvendig, fjerne eventuelle “suvenirer” fra spaserturer.

Det ser imidlertid annerledes ut under pelsskiftet (to ganger i året). For å fjerne de gamle, døde hårene fra pelsen er daglig og fremfor alt grundig børsting uunngåelig i denne fasen.

Sport: Hvor mye aktivisering trenger en akita inu?

Ved første øyekast kan akitaen kanskje være en upretensiøs hund: Den liker rolige, lange spaserturer og trenger ikke nye sportslige og daglige mentale utfordringer som andre hunderaser. Hadde det ikke vært for den ganske egensindige personligheten, som i den daglige omgangen krever mye kunnskap, tålmodighet og empati fra mennesket.

Akita inu: Underdanighet er ikke hans greie

Selv den beste hundetrener vil imidlertid ikke lykkes med å få akitaen til å utføre – etter dens syn – meningsløse kommandoer. Denne seriøse og verdfulle rasehunden interesser seg ikke særlig for dumme leker eller sportslige kunststykker.

I hundesport møter man derfor relativt sjelden en akita. Men den er egentlig en utmerket idrettsutøver som – forutsatt at den ser en mening bak øvelsen – kan oppnå gode resultater. Suksessen i både sportslig og opplæringsmessig henseende er sterkt avhengig av motivasjonsstyrken til eieren. Det avgjørende er at mennesket kan overbevise den om at lydigheten er til nytte for den.

Akita inus helse

Selv om oppdrett av akita inuer konsekvent tar hensyn til dyrenes helse, sliter noen få representanter for denne rasen fortsatt med arvelige sykdommer og andre sårbarheter. Disse inkluderer hud- og hårsykdommer (f.eks. sebadenitt), autoimmune lidelser, progressiv retinalatrofi, epilepsi, skjoldbruskkjertelsykdommer og ikke minst hoftedysplasi (HD), som er utbredt hos store hunderaser.

Ved ansvarlig oppdrett blir avlsdyrene imidlertid testet for alle typiske rasesykdommer for å redusere risikoen for sykdom så mye som mulig.

Ernæring: Hva må jeg være oppmerksom på under fôringen?

Forutsetningen for et langt hundeliv er ikke bare å kjøpe en på alle måter sunn valp, men også en tilpasset ernæring. Ved valg av fôr bør derfor – akkurat som ved kjøp av valpen selv – ikke prisen, men kvaliteten være avgjørende.

Det betyr imidlertid ikke at det dyreste fôret automatisk er det beste. Uavhengig av prisen bør du ta en nærmere titt på innholdsstoffene. Det er viktig at fôret er balansert og forsyner hunden din med alle livsviktige næringsstoffer på en tilstrekkelig måte og i riktig forhold.

Oppdag vårt utvalg av hundefôr: I nettbutikken til zooplus finner du sikkert det passende tørrfôret eller våtfôret til din firbeinte bestevenn.

Har akita inuer kresne ganer?

Akitas har et rykte for å stille visse krav til fôret sitt. Noen ganger kan det ta litt tid før du har funnet et fôr som ikke bare er sunt, men som din firbeinte bestevenn også liker.

Unngå imidlertid å bytte fôr for raskt. Gi i stedet hunden din en sjanse til å venne seg til smaken i ro og gi magen den nødvendige tiden til å fordøye fôret på en riktig måte. For hyppig fôrskifte er ofte veldig belastende for hundens organisme og kan føre til diaré eller forstoppelse. Venn derfor alltid hunden din trinnvis til et nytt fôr – inntil overgangen er komplett, kan det gjerne gå en uke.

Hvilket fôr er det riktige for akitaen?

Akita inuer har en tendens til hudproblemer, som for eksempel allergiske hudutslett. Derfor er det bedre å unngå svinekjøtt samt fôr med en høy soyaandel. Kjøtt fra okse, lam, vilt eller struts anbefales. Hvilken form du gir dette i, er opp til deg og smaken til hunden din. Ved tørrfôr bør du imidlertid være oppmerksom på en tilstrekkelig væsketilførsel.

Du bør også unngå for mange godbiter innimellom slik at hunden din kan opprettholde idealvekten sin. To fôrrasjoner per dag er helt tilstrekkelig for akitaen din. Det er best å veie porsjonene for hver dag. Slik motvirker du effektivt faren for overvekt.

Historie: Et japansk naturmonument

I sitt opprinnelsesland Japan har akita inu vært kjent lenge før hannhunden Hachikō. Avbildninger av hunder på leirekrokker eller bronse-bjeller vitner om en nesten 5000 år lang historie til den opprinnelige hundetypen.

Undersøkelser av molekylærgenetikken har nå vist at akitaen sammen med shiba, chow-chow og shar pei tilhører de genetisk nærmeste slektningene til ulven. Dermed er den samtidig en av de eldste hunderasene i den asiatiske verden.

I 1931 erklærte den japanske keiseren akita inuen som et naturmonument.  Inntil 1945 var eksporten fra Japan ikke tillatt.

Det finnes mange forskjellige teser om den eksakte opprinnelsen til den japanske nasjonalrasen. Det som er sikkert, er imidlertid at de første rasehundene ble oppdaget i den japanske regionen akita. Derfra har de ikke bare erobret hele Japan, men også det europeiske og amerikanske kontinentet.

Den japanske akita inu og den amerikanske akita

Rasebestanden var sterkt desimert etter andre verdenskrig. I tillegg skilte de gjenværende akita inuene seg mye i denne perioden når det gjelder utseende og natur.

Av de forskjellige typene ble det senere dannet to raselinjer. Dermed oppstod de her beskrevne japanske akita inuene og de “amerikanske akitaene”. Sistnevnte oppstod ved krysning av schæferhunder med akitaer. Disse ble eksportert med det amerikanske militæret etter krigen og videreavlet i USA.

I Japan satset oppdrettere på å gjenoppbygge den opprinnelige rasen og krysset hundene med matagi akitaer for dette formålet. Begge rasene – både den mer opprinnelige, litt mindre japanske linjen og den større og mørkere amerikanske linjen – er i dag anerkjent som egne hunderaser i FCI.

Forskjellig bruk

Opprinnelig ble akita inu brukt til jakt på bjørner, svartvilt og fjærvilt. Men den modige og kraftige rasehunden ble også tidlig brukt som vakthund og kløvhund.

I det 19. århundret måtte akitaen i tillegg delta i grusomme, men på den tiden veldig ettertraktede hundekamper. For å gjøre kamphundene enda større og kraftigere krysset oppdrettere i tillegg inn tosa- og mastiffhunder. I 1908 ble disse kampene til slutt forbudt i Japan.

I dag holder hundevenner den trofaste akita inuen først og fremst som familie- og følgesvenn. Ikke desto mindre er hans beskyttende instinkt, styrke og jaktinstinkt fortsatt sterkt synlig hos dagens representanter for rasen. En meningsfull fysisk og mental alternativaktivitet og en konsekvent oppdragelse er derfor nødvendige forutsetninger for å holde en akita som familiehund.