Den stolte og vakre akita inu med den store, kraftige staturen er et naturmonument i sitt hjemland Japan. Opprinnelig avlet som jakthund, er den i dag kun i begrenset grad egnet som selskapshund. På grunn av sin egensindighet hører denne rasehunden kun inn i hendene til erfarne hundeeiere.
© Zanete / stock.adobe.com
Den vakre, trofaste, men også egensindige akita inu er spesielt noe for erfarne hundeelskere.
Akita inu tilhører gruppen spisshunder, som man vanligvis forbinder med små hunder. Men ikke minst er denne japanske rasehunden et veldig imponerende unntak på grunn av sin størrelse.
Med en mankehøyde på opptil 70 centimeter er akita inu utvilsomt en storvokst hund. Den har en muskuløs og kraftig kroppsbygning. Den brede pannen med pannefure og de karakteristiske trekantede stående ørene utstråler i tillegg verdighet og årvåkenhet. Typisk er også den godt krøllete halen som akitaen bærer høyt over ryggen.
Pelsen til den edle japaneren føles hard og grov på utsiden. Men med den myke og tette underpelsen har den en pålitelig beskyttelse mot vind og vær. Tradisjonelt er håret lyst eller sesamfarget (rødlig til lyse hår med svarte tupper). I tillegg aksepteres hunder med brindle og hvit pels.
Ifølge rasestandarden må alle farger – bortsett fra de ensfarget hvite hundene – ha «urajiro». Med det menes det hvite håret på snutepartiet, på kinnene, på undersiden av kjeven og halsen, på magen, på halen og på innsiden av lemmene.
Akitaen liker å ha det rolig og oversiktlig. Et besøk i en overfylt hundepark eller et familiemøte med mye turbulens er ikke noe for denne japanske rasehunden.
Selv om en akita også absolutt trenger familien sin rundt seg, er eieren som regel nok for den. Overfor barn i sin egen familie viser den seg for det meste tålmodig og kjærlig. Vilter lek med besøksbarn tåler denne hunden derimot ikke. Den har behov for mye hvile. For å unngå stygge møter bør man derfor ikke etterlate en akita uten tilsyn med barna eller besøket.
Den trenger ikke kontakt med fremmede mennesker eller dyr, men derimot en tett familietilknytning. Overlatt seg selv søker den uavhengige hunden ellers gjerne sine egne veier og aktiviseringsmuligheter.
Mens den utstråler en verdig ro i huset, har den spesielt utendørs en tendens til å jakte og jage. Det krever definitivt mye dyktighet, empati og kunnskap for å kunne holde den egensindige hunden under kontroll.
© sestaeli / stock.adobe.com
En akita inu er absolutt i stand til å følge et menneske. Forutsatt at eieren forstår å lære den opp med mye tålmodighet, kjærlighet og konsekvens. Denne hunden tilgir ikke meningsløs hardhet eller til og med vold og urettferdigheter.
En eier som viser sin firbeinte bestevenn veien allerede fra valpealderen, viser ham grensene sine og tolererer dens stahet, vil imidlertid finne en fantastisk og utrolig lojal følgesvenn i en akita. Som følgesvenn vil den også alltid stå beskyttende ved siden av familien sin.
Denne lojaliteten gjorde den japanske akita inu Hachikō til en legende. Hunden, som det i 2009 til og med ble laget en kinofilm sammen med Richard Gere, fulgte eieren sin hver dag til jernbanestasjonen Shibuya i Tokyo på 1920-tallet. Der hentet han den alltid til samme tid.
Da eieren døde, ventet Hachikō på jernbanestasjonen i nesten ti år – helt til sin egen død – på at eieren skulle komme tilbake. En statue og betegnelsen «Hachikō Exit» for den vestutgangen til jernbanestasjon i Shibuya, minner fremdeles om den berømte akitaen.
Akitas trenger absolutt erfarne eiere som har god kjennskap til hunder og deres oppdragelse. Du bør i tillegg ha mye tid og lyst til å seriøst og intensivt ta av deg denne rasen. En tidlig og konsekvent oppdragelse samt en omfattende sosialisering er uunnværlige for et harmonisk samliv med en akita.
Men selv med dette vil du ikke kunne oppnå at hunden din gleder seg over møtet med fremmede artsvenner. En akita inu er og forblir en einstøing som har nok selskap med familien sin. Den som drømmer om å ha en hund som kan tas med overalt, som ikke har noe imot mye liv og røre og som liker å boltre seg på hundeenger, tar nok et dårlig valg med denne rasehunden.
Den som aksepterer den japanske hundens spesielle egenskaper, setter pris på dens stolthet og uavhengighet, får en utrolig lojal og urokkelig partner ved sin side som den sikkert ikke vil være foruten allerede etter kort tid.
Sist, men ikke minst, bidrar riktig pleie av din firbeinte bestevenn også til helsen. I prinsippet stiller akitaenes grove og ganske korte pels ingen store krav til pelspleien. For den har en utmerket selvrengjøringsmekanisme. Det er derfor tilstrekkelig å børste den en gang i uken og, om nødvendig, fjerne eventuelle “suvenirer” fra spaserturer.
Det ser imidlertid annerledes ut under pelsskiftet (to ganger i året). For å fjerne de gamle, døde hårene fra pelsen er daglig og fremfor alt grundig børsting uunngåelig i denne fasen.
Ved første øyekast kan akitaen kanskje være en upretensiøs hund: Den liker rolige, lange spaserturer og trenger ikke nye sportslige og daglige mentale utfordringer som andre hunderaser. Hadde det ikke vært for den ganske egensindige personligheten, som i den daglige omgangen krever mye kunnskap, tålmodighet og empati fra mennesket.
Selv den beste hundetrener vil imidlertid ikke lykkes med å få akitaen til å utføre – etter dens syn – meningsløse kommandoer. Denne seriøse og verdfulle rasehunden interesser seg ikke særlig for dumme leker eller sportslige kunststykker.
I hundesport møter man derfor relativt sjelden en akita. Men den er egentlig en utmerket idrettsutøver som – forutsatt at den ser en mening bak øvelsen – kan oppnå gode resultater. Suksessen i både sportslig og opplæringsmessig henseende er sterkt avhengig av motivasjonsstyrken til eieren. Det avgjørende er at mennesket kan overbevise den om at lydigheten er til nytte for den.
Selv om oppdrett av akita inuer konsekvent tar hensyn til dyrenes helse, sliter noen få representanter for denne rasen fortsatt med arvelige sykdommer og andre sårbarheter. Disse inkluderer hud- og hårsykdommer (f.eks. sebadenitt), autoimmune lidelser, progressiv retinalatrofi, epilepsi, skjoldbruskkjertelsykdommer og ikke minst hoftedysplasi (HD), som er utbredt hos store hunderaser.
Ved ansvarlig oppdrett blir avlsdyrene imidlertid testet for alle typiske rasesykdommer for å redusere risikoen for sykdom så mye som mulig.
Forutsetningen for et langt hundeliv er ikke bare å kjøpe en på alle måter sunn valp, men også en tilpasset ernæring. Ved valg av fôr bør derfor – akkurat som ved kjøp av valpen selv – ikke prisen, men kvaliteten være avgjørende.
Det betyr imidlertid ikke at det dyreste fôret automatisk er det beste. Uavhengig av prisen bør du ta en nærmere titt på innholdsstoffene. Det er viktig at fôret er balansert og forsyner hunden din med alle livsviktige næringsstoffer på en tilstrekkelig måte og i riktig forhold.
Oppdag vårt utvalg av hundefôr: I nettbutikken til zooplus finner du sikkert det passende tørrfôret eller våtfôret til din firbeinte bestevenn.
Akitas har et rykte for å stille visse krav til fôret sitt. Noen ganger kan det ta litt tid før du har funnet et fôr som ikke bare er sunt, men som din firbeinte bestevenn også liker.
Unngå imidlertid å bytte fôr for raskt. Gi i stedet hunden din en sjanse til å venne seg til smaken i ro og gi magen den nødvendige tiden til å fordøye fôret på en riktig måte. For hyppig fôrskifte er ofte veldig belastende for hundens organisme og kan føre til diaré eller forstoppelse. Venn derfor alltid hunden din trinnvis til et nytt fôr – inntil overgangen er komplett, kan det gjerne gå en uke.
Akita inuer har en tendens til hudproblemer, som for eksempel allergiske hudutslett. Derfor er det bedre å unngå svinekjøtt samt fôr med en høy soyaandel. Kjøtt fra okse, lam, vilt eller struts anbefales. Hvilken form du gir dette i, er opp til deg og smaken til hunden din. Ved tørrfôr bør du imidlertid være oppmerksom på en tilstrekkelig væsketilførsel.
Du bør også unngå for mange godbiter innimellom slik at hunden din kan opprettholde idealvekten sin. To fôrrasjoner per dag er helt tilstrekkelig for akitaen din. Det er best å veie porsjonene for hver dag. Slik motvirker du effektivt faren for overvekt.
I sitt opprinnelsesland Japan har akita inu vært kjent lenge før hannhunden Hachikō. Avbildninger av hunder på leirekrokker eller bronse-bjeller vitner om en nesten 5000 år lang historie til den opprinnelige hundetypen.
Undersøkelser av molekylærgenetikken har nå vist at akitaen sammen med shiba, chow-chow og shar pei tilhører de genetisk nærmeste slektningene til ulven. Dermed er den samtidig en av de eldste hunderasene i den asiatiske verden.
I 1931 erklærte den japanske keiseren akita inuen som et naturmonument. Inntil 1945 var eksporten fra Japan ikke tillatt.
Det finnes mange forskjellige teser om den eksakte opprinnelsen til den japanske nasjonalrasen. Det som er sikkert, er imidlertid at de første rasehundene ble oppdaget i den japanske regionen akita. Derfra har de ikke bare erobret hele Japan, men også det europeiske og amerikanske kontinentet.
Rasebestanden var sterkt desimert etter andre verdenskrig. I tillegg skilte de gjenværende akita inuene seg mye i denne perioden når det gjelder utseende og natur.
Av de forskjellige typene ble det senere dannet to raselinjer. Dermed oppstod de her beskrevne japanske akita inuene og de “amerikanske akitaene». Sistnevnte oppstod ved krysning av schæferhunder med akitaer. Disse ble eksportert med det amerikanske militæret etter krigen og videreavlet i USA.
I Japan satset oppdrettere på å gjenoppbygge den opprinnelige rasen og krysset hundene med matagi akitaer for dette formålet. Begge rasene – både den mer opprinnelige, litt mindre japanske linjen og den større og mørkere amerikanske linjen – er i dag anerkjent som egne hunderaser i FCI.
Opprinnelig ble akita inu brukt til jakt på bjørner, svartvilt og fjærvilt. Men den modige og kraftige rasehunden ble også tidlig brukt som vakthund og kløvhund.
I det 19. århundret måtte akitaen i tillegg delta i grusomme, men på den tiden veldig ettertraktede hundekamper. For å gjøre kamphundene enda større og kraftigere krysset oppdrettere i tillegg inn tosa- og mastiffhunder. I 1908 ble disse kampene til slutt forbudt i Japan.
I dag holder hundevenner den trofaste akita inuen først og fremst som familie- og følgesvenn. Ikke desto mindre er hans beskyttende instinkt, styrke og jaktinstinkt fortsatt sterkt synlig hos dagens representanter for rasen. En meningsfull fysisk og mental alternativaktivitet og en konsekvent oppdragelse er derfor nødvendige forutsetninger for å holde en akita som familiehund.
Japanerne innså ganske tidlig betydningen av den stolte hunden for sitt land. Derfor fremmet de allerede i begynnelsen av det 20. århundre det målrettede oppdrettet av den nasjonale rasen.
Det er derfor heller ikke rart at de avviste de forskjellige linjene som hadde utviklet seg i løpet av årene gjennom krysninger (f.eks. med den tyske schæferhunden). Fra de japanske kynologers synspunkt førte dette heller til en splittelse enn til en berikelse av rasen.
Derfor satset de snart mer på den opprinnelige rasen i sin avlsinnsats. Denne hadde høye ben, var litt smalere, hadde et hode som var typisk for en spisshund og en kortere rygg enn den amerikanske akitaen. Krysninger med den japanske jakthunden kishu inu, med japanske sledehunder, chow-chow og fremfor alt med matagi inu bør hjelpe med å nå dette målet.
© nkarol / stock.adobe.com
Bevaringen av den opprinnelige, rene rasen er også i fokus hos dagens oppdrettere. Dette gjelder ikke bare i Japan, men også i mange land i Europa. I nært samarbeid med forskere og vitenskapsfolk forsøker de å bevare egenskapene til de opprinnelige akitaene og samtidig unngå genetiske defekter eller uønskede karaktertrekk hos avlsdyrene.
Målet om å avle sunne og sosialt kompatible rasehunder kan kun oppnås gjennom strenge oppdrettskrav og mye engasjement fra oppdretterne. Seriøse oppdrettere aksepterer ikke overavlede og sykdomsutsatte dyr og utelukker konsekvent de berørte hundene fra oppdrettet.
Den som bestemmer seg for en akita inu som nytt familiemedlem, bør kun se seg rundt hos seriøse oppdrettere. De er medlem av en akita-forening eller en avlsforening for hunder og avler etter reglene til Fédération Cynologique Internationale (FCI).
Bare på denne måten kan du være sikker på at alle avlsordningene og forutsetningene er oppfylt, og at du får en sunn og karaktersterk rasehund som vil gi deg glede i så mange år som mulig. Du gjør ikke bare hele akita-rasen en tjeneste, men også deg selv hvis du unngår «søte» valper fra kommersiell handel og avlingsoppdrett.
Alternativt kan du også se deg rundt på dyrehjem. Også der venter renrasede akita inuer av og til på et nytt hjem. Eller kanskje en blandingshund erobrer hjertet ditt? Dyrebeskyttelsen harmange flotte hunder som er på jakt etter en kjærlig familie.
Den mellomstore Golden Retrieveren er en stor barneelsker og perfekt familiehund: den er meget menneskekjær og lett å håndtere, men behøver litt pelspleie og mye bevegelse.
Den fransk-belgiske bichon frisé er en sjarmør som fortryller mange hundevenner med sin vennlige natur. Les mer om den populære rasen her.
Den intelligente og sofistikerte Border Collien med kort eller middelslang pels er tvers igjennom en gjeterhund og er derfor bare delvis egnet som familiehund.
