Perserkatt

Den silkemyke perserkatten er en av de mest populære katterasene noensinne. Tiltross for at rasen er kjent som Gorbe-ye irāni, den „iranske katten“, og tilhører en av de eldste rasene vi kjenner til, stammer perserkatten i virkeligheten ikke fra Orienten!

Utseende

Den lange, fine pelsen med mye underpels er en av de mest fremstående egenskapene til den persiske katten. Men ikke enhver katt med lang pels er en perserkatt – og for å oppfylle rasestandarden, må en perserkatt ha langt flere karakteristikker enn kun langt hår!

Utseendet til perserkatten påvirkes av tre forskjellige avlsforeninger, som skiller og prioriterer mellom ulike egenskaper. Felles for alle er at en perserkatt som regel må være middels til stor i størrelsen. Hannkatter veier opptil syv kilo, hunkatter opptil seks kilo. Kroppen bæres av lave men robuste ben. Hårtufser mellom tærne og rundt potene er også velkomne!

I tillegg til den lange pelsen er ansiktet til den persiske katten veldig karakteristisk for denne rasen. Den runde, brede skallen har runde ører, ofte også med hårtufser, og en veldig kort nese. Neseryggen ender mellom øynene. Dette såkalte “stoppet” skal ligge mellom øvre og nedre øyelokk. Dette gir perserne et meget karakteristisk utseende, men kan også føre til visse helsemessige problemer, noe som har ført til stor kritikk av den ekstreme avlingen av rasen. Mer om dette senere. Det finnes en del oppdrettere som derfor foretrekker den gamle rasestandarden med en lang nese. Men dette stemmer imidlertid ikke lenger med den gjeldende avlsstandarden.

Perserkatten forekommer i nesten alle kjente farger. Ensfargede katter kan være svarte, hvite, røde og blå, samt brune (“sjokolade”), duvegrå (“lilla”) og kremfargede. Men det er ikke alt: To- og trefargede (“skilpaddeskall”) persere er like populære som persere i den mer eksotiske fargen “smoke”; mens mye av håret er farget, forblir kattens hårrøtter fortsatt sølvfarget. Hvis bare hårtuppene er farget og hovedparten av håret er sølvgrått, er navnet på fargevarianten “Shaded”.

Persere deler en felles rasestandard med eksotiske korthårede katter og colourpointere. Forskjeller blant dem forekommer bare i hårlengde, tekstur og farge. I 1933 ble for eksempel rasen “Exotic Shorthairs” anerkjent av en av de største katteforeningene i Europa. Av kroppsbygning og karakter minner katten mye om perserkatten, men den har kort teddybjørn-lignende pels. „Maskeperser“ eller “Himalayan”, også kalt „Colourpoint“, er en krysning mellom Siameser og Perserkatt. Dyrene samsvarer med rasestandarden til perseren, men punktfargingen har den fått fra siameserkatten. Hver pelsfarge kan forekomme som punktfarge. Spesielt vanlig er svart og rødt, og fortynninger med “blue”, “creme”, “chocolate” og “cinnamon”, og deres fortynninger igjen som er “lilac” og “fawn”.

Karakter

Persiske katter anses å være veldig rolige og kjærlige dyr, og regnes derfor som perfekte innekatter. Dette karaktertrekket har gjort Perseren til en av de mest populære katterasene i Europa! Perserkatter elsker å få kos og oppmerksomhet av sine mennesker og er generelt svært lojale dyr.

Likevel, selv om persiske katter anses å være svært balanserte, har de fortsatt et lite rovdyr inni seg. Selv rolige dyr bør derfor ha muligheten til å utforske, klatre og leke. Spesielt for katter som bor i leiligheter er en kattevennlig leilighet et must. Slik kan du holde katten din lykkelig og mentalt i form, selv uten omfattende akrobatiske øvelser!

Et kloretre er noe alle kattehusholdninger bør ha. Selv når pusen ikke viser noe tegn til å ville klatre, bør den likevel ha et sted den kan få klore fra seg på. Dette har alle katter et naturlig behov for. Katter må nemlig klore for å kunne kvitte seg med døde klokapsler. De markerer sitt territorium ved å skrape og gir fra seg en for oss umerkelig “feel-good lukt” gjennom duftkjertler i potene. Uten et kloretre, klorestamme eller kloremøbel vil selv den mest tålmodige katten gi utslipp for sin kloretrang på dine møbler og vegger. Et kloretre er likevel ikke bare for å klore. Det tilbyr også katten muligheten til å klatre og er dermed også en super utsiktsplattform. Særlig rolige pelsneser elsker å observere verden rundt seg ovenfra! Vindu- og varmesenger foran et sikkert vindu tjener til et tilsvarende formål.

Historie

Tidligere ble det antatt at den perserkatten stammer fra langhårede katter i Orienten. I det 17. århundre ble langhårede katter introdusert i Europa for første gang – disse kattene stammet fra det som da var Persia, dagens Iran, og sies å ha lagt grunnlaget for avlen av perserkatten. Imidlertid har de opprinnelige perserne ikke mye til felles med dagens rasekatter, noe som ikke er særlig rart da nylige vitenskapelige funn viser at forfedrene til den persiske katten vi kjenner til kommer fra Russland. En genetisk analyse av det persiske kattegenet viser at den persiske katten avstammer fra langhårede russiske huskatter, som ikke noe forhold til den asiatiske linjen.

Interessant nok ble navnet “perser” først etablert da den første avls-organisasjonen ble grunnlagt i begynnelsen av det 20. århundre. Inntil da ble ordet “Angorakatt” hovedsakelig brukt for langhårede katter. Siden den gang har avl-standarden til dagens perserkatt endret seg flere ganger. Over tid ble det lagt større vekt på en rundere panne og en kortere ansiktshodeskalle. I tillegg ble pelsen stadig mer overdådig og virket på grunn av mye underpels enda mer voluminøs. Dette medførte også negative konsekvenser for rasen. Med perserkattens økende popularitet ble masseavl utbredt, spesielt i USA, og kattene ble paret uten hensyn til eventuelle helseproblemer. Dette førte til et stadig mer ekstremt bilde av avlen og en rekke helseplager som for eksempel inntrykket nese, rennende øyne, tendenser til betennelse i nese og hals, ubehag ved inntak av mat og pusteproblemer. Resultatet av denne ektreme avlingen inkluderte dermed også mye smerte for kattene. Men er det riktig å si at de moderne persiske kattene fra det 21. århundre fremdeles lider?

Helseaspekter

I § 25 i den norske lov om dyrevelferd står det skrevet at «Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse». Det er også forbudt å avle frem dyr hvor det kan forventes at fysiske eller mentale funksjoner blir påvirket negativt som følge av avlen (§ 25.a).

I tillegg til avlen av hårløse katter, samt katter med frem- eller bakoverbøyde ører, kort eller ingen hale, døvhet på grunn av selektiv avl osv., har det også forekommet såkalt brachycephaly ( “brachis” = kort og “cephalus” = hode). Hodeskallen til brachycephaly-katter avviker fra normalen på grunn av en fremavlet oppstoppernese. Selv om dyrets helse skal prioriteres, mangler det fortsatt i dag en europeisk regulering med klare avlsforskrifter.

Takket være dedikerte oppdrettere som bryr seg om kattenes helse, beveger den persiske katterasen seg stadig lenger bort fra katten som ble masseavlet på 70-tallet.

Til tross for deres problematiske oppdrettshistorie er perserkatter i dag relativt sunne, forutsatt at de blir tatt godt hånd om, nyter et sunt kosthold og får regelmessig pleie. Det er dog noen få unntak. Rasen viser en tendens til en rekke arvesykdommer som viser hvor viktig det er å ta smarte oppdrettervalg. Profesjonelle oppdrettere lar for eksempel sin avlsmasse og deres avkom testes for arvelige sykdommer tidlig og regelmessig. Eksempel på disse arvesykdommene er polykistisk nyresykdom og progressiv retinal svikt, en krumning av netthinnen som kan føre til fullstendig blindhet. Perserkatter kan i likhet med mange katteraser også bli påvirket av hypertrofisk kardiomyopati.

Nyrecyster er blant sykdommene som er spesielt arvelige. Symptomene dukker først opp sent i livet og da har mange avlsdyr allerede gitt det dominerende genet videre til deres avkom. Heldigvis kan en ultralydsskanning oppdage “Polycystic Kidney Disease” så tidlig som i den tiende uken i livet. Dedikerte oppdrettere kan derfor ta ut syke dyr fra avl i et tidlig stadium og forhindrer dermed også syke avkom. En katt med cyster vil nemlig alltid sende dette genet videre til sine avkom!

En ultralyd av hjertet er den foretrukne metoden når det gjelder diagnostisering av hypertrofisk kardiomyopati. Selv om hypertrofisk kardiomyopati ikke kan helbredes, tilbyr en tidlig diagnose behandlingsmuligheter for å gi berørte katter et langt liv!

Som du ser: oppdrettskatter bør undersøkes regelmessig av en veterinær for å utelukke arvelige sykdommer og overføring av disse til sitt avkom. Hvis du får katten din fra en oppdretter, bør du insistere på å få fremvist et undersøkelsesdokument av foreldrene til dyret. Vennligst unngå uprofesjonelle oppdrettere som tilbyr “renrasede katter uten papirer” til en billig penge. Som regel legger de ikke stor vekt på helsetjenester, velferd og riktig ernæring av deres dyr – og dette kan koste din kjære senere, når det viser seg at katten lider av diverse arvesykdommer.

Oppdretteren du velger bør derfor være medlem av en avlsklubb, som regelmessig kontrollerer kattens boforhold, sikrer en meningsfull parring av individuelle katter og dermed forsøker å eliminere genetiske lidelser. Selvfølgelig har dette sin pris: en perserkatt kan koste opptil 8000 kroner og for avlskatter må man ofte ut med 15000 kroner. Med denne prisen betaler du ikke bare for katten i seg selv, men også engasjementet og kunnskapen til oppdretterne. Du investerer ganske enkelt i tiden som er blitt lagt ned i å utvikle en balansert karakter hos din kattunge før den forlater moren og søsknene sine etter 12 uker.

Pleie & ernæring

Selv om den koselige pelsen til perserkatten er til stor glede for mange katteelskere, bør man ikke glemme at langhårede katter har behov for ekstra mye pleie og omsorg! Ideelt sett bør perserkatter børstes daglig for å unngå knuter i pelsen. Hvis det først har oppstått forfiltede områder et det ofte bare veterinæren som kan hjelpe. Men vær ikke bekymret; pels som i nøden har blitt barbert vokser raskt ut igjen!

Når perserkatten skifter pels mister de enormt mye hår til tross for at de børstes regelmessig. Maltepostei og kattegress kan hjelpe katten med å kvitte seg naturlig med hår som den har svelget for å forhindre forstoppelse!

På grunn av den korte nesen har persere ofte behov for ekstra hjelp med rengjøringen av området rundt øyne og nesen. En fuktig klut er vanligvis tilstrekkelig for dette formålet. Perserkattens flate ansikt gjør også at den får i seg mat på en litt spesiell måte, nemlig ved hjelp av tungen. Fôr med bløt konsistens er derfor ofte lettere for dem å spise enn store biter med kjøtt.

Ellers, når du skal velge riktig mat til din katt, er det en ting som er viktig: jo høyere kvalitet, desto bedre. Katter trenger mye protein i kostholdet, så kjøtt skal være den viktigste ingrediensen av kattematen. Våtfôr er generelt å foretrekke fremfor tørrfôr – ikke bare fordi det vanligvis har en bedre sammensetning, men også på grunn av dets høyere vanninnhold. Kattens forfedre bodde i ørkenen. De har derfor ikke noe naturlig instinkt som får dem til å gå til vannskålen for å drikke vann. Hovedandelen av den nødvendige væsken blir derfor tilført gjennom maten.

Det er ikke uten grunn at perserkatten er en av de mest populære katterasene i Europa. Med en katt fra en en dyktig oppdretter, mye omsorg og et sunt kosthold, vil du ha mye og langvarig glede med din kosete pelsdott. Vi ønsker deg og din perserkatt det aller beste!