Beagle

Vær oppmerksom på ørene til beaglen din

Den korte pelsen til beaglen er heldigvis veldig lettstelt. Likevel anbefales det å børste pelsen minst en gang i uken. Slik fjerner du smuss og løse hår fra pelsen. I tider med pelsskifte – altså i begynnelsen av våren og høsten – kan det godt gjøres to til tre ganger i uken.

Du bør være spesielt oppmerksom på ørene til beaglen din. De store hengende ørene er dessverre utsatt for betennelser.

Du bør derfor fjerne urenheter i øremuslingene regelmessig. For dette er det tilstrekkelig å tørke av øremuslingene med en fuktig klut. Bruk av bomullspinner anbefales absolutt ikke, de kan raskt skade de følsomme ørene.

En beagle er et aktivt familiemedlem

Takket være sin vennlige og kjærlige natur er beaglen en optimal familiehund som føler seg komfortabel både på landet og i en byleilighet. Vær imidlertid oppmerksom på det relativt høye energinivået.

Hvis dere bor i en leilighet, må du sørge for tilstrekkelig bevegelse. Hvis den har en hage tilgjengelig, må du være oppmerksom på høyden på gjerdet – beagler er nemlig ekte rømningseksperter.

Beaglen liker ikke å være alene. Den er veldig sosial og liker derfor spesielt å være i selskap. Også overfor fremmede er en beagle for det meste veldig vennlig – den er altså heller ikke egnet som vakthund. Selv om en inntrenger helt sikkert først vil bli varslet med høy bjeffing, følger deretter sannsynligvis en vennlig hilsen heller enn at den knurrer eller til og med biter.

Som flokkhund er beaglen sosial og kan godt sosialiseres med andre hunder i alle aldre, raser og størrelser. De kommer også godt overens med katter.

Bevegelse i fokus

Beagler er, spesielt i ungdomsårene, ekte energikilder og ønsker å bli utfordret. God fysisk aktivitet har to fordeler.

For det første kommer en opptatt hund ikke på dumme tanker, og for det andre forebygger du overvekt med tilstrekkelig bevegelse. Beagler har tendens til overvekt på grunn av appetitten sin. Minst to daglige spaserturer på ca. en time er derfor obligatoriske.

På grunn av sin intelligens og den utmerkede nesen egner de seg til flere aktiviteter. Eksempel er agility, mantrailing eller dummytrening. I prinsippet gjelder: Med de passende godbitene kan en beagle motiveres til nesten alt.

Robust, men predisponert

Som mange hunderaser har også beaglen en predisposisjon for visse sykdommer. Her er det spesielt viktig å fremheve:

• Beagle-Pain-Syndrome: Her dreier det seg om en betennelsessykdom i ryggmargen hos hunder, og som er fulgt av sterke smerter.
• Hound-ataksi: Sykdommen, som ofte også kalles degenerativ myelopati hos hunder, er en nevrologisk lidelse. En degenerativ betennelse i ryggmargen og den grå substansen i hjernestammen viser seg i bevegelsesforstyrrelser og spastiske lammelser. Den synes imidlertid ikke å være smertefull for hunden.
• Lafora-sykdom: Lafora er en arvelig stoffskiftesykdom. På grunn av en genetisk defekt er omdannelsen av glukose til lagringsformen glykogen forstyrret hos berørte hunder. Det oppstår såkalte laforakropper som lagrer seg i leveren, musklene og fremfor alt i nervecellene. Det oppstår krampeanfall, synsforstyrrelser og demens. Det finnes imidlertid en gentest for denne arvesykdommen.
• Øyesykdommer: Glaukom, hornhinnedystrofi og retinalatrofi er mulige øyesykdommer hos beagle.

De hengende ørene gjør at beaglen dessverre er utsatt for ørebetennelser. Fastsittende sekret eller fremmedlegemer som gress kan forårsake smertefulle betennelser.

Også midd føler seg komfortabel i beaglens ører. De første advarselsskiltene kan være kraftig hoderisting eller en skråstilling av hodet.

Sist, men ikke minst: Beaglen viser en rett og slett umettelig appetitt og har derfor en tendens til overvekt. Dette belaster ryggraden og leddene. Spesielt den ganske lange, lille beaglen er derfor også utsatt for skiveprolaps. Den beste forebyggingen: Bevegelse. Hold beaglen din aktiv og sørg for å utfordre den fysisk og mentalt. Også et stunt kosthold er sentral del av hverdagen med en beagle.

Alt i alt er beaglen en aktiv og robust hund som kan bli tolv til femten år gammel. Med en sunn ernæring og mye mosjon står ingenting i veien for et langt og lykkelig hundeliv.

Kun fra en ansvarlig oppdretter

Selv om mange kanskje tenker at en familiehund ikke trenger tilstrekkelige dokumenter, bør du ikke stole på useriøse oppdrettere. Å avle dyr er en omfattende og dessverre også dyr hobby.

Tross alt må oppdrettere ikke bare fôre hundene til de flytter inn i et nytt hjem og sosialisere dem med mye kjærlighet. De har også ansvar for rasens genpool. Her dreier det seg ikke bare om det ytre utseendet, men også om dyrenes individuelle helse. Avlsforeninger kontrollerer både oppdrettsforholdene og hvilke beagler som pares.

En seriøs oppdretter er medlem i en anerkjent raseklubb og kan gi deg informasjon om foreldredyrene til din fremtidige beaglevalp – ved behov også med tilsvarende helseattester. Det beste er om du kan hilse på foreldrene på stedet.

I tillegg vil en god oppdretter ikke avlevere valpene sine så lett. Forvent derfor at du får en del spørsmål omkring hundens senere livsforhold.

Når valpen er 10 til tolv uker, og gammel nok til å flytte hjem til deg, bør den være chippet, ha fått regelmessig ormekur og ha blitt vaksinert.

Alt dette gjenspeiler seg selvfølgelig også i prisen på en valp. For å kjøpe en beaglevalp må du regne med ca. 15 000 til 20 000 kroner. I tillegg kommer kostnadene for det grunnleggende utstyret. Også kostnadene til veterinær og løpende kostnader til f.eks. hundefôr må du tenke på før du kjøper en hund.

Jakthund med lang tradisjon

Beaglen ble oppdrettet som jakthund i århundrer. Den er beregnet til innsats «før skuddet». Den plukker opp sporene til byttedyrene og skremmer dem opp. I en større flokk jager de byttet rett mot jegeren.

Oppdretten av beagle går tilbake til den såkalte Hubertushunden eller Northern Hound. Den ble innført i England av normannerne under erobringen av Storbritannia rundt 1066. Der ble den rundt 1400 parret med Southern Hound, som stammer fra Sør-Frankrike.

Navnet «Beagle» dukket for første gang opp i kong Henrik VIIIs husholdningsbøker rundt 1515. I 1615 ble det for første gang nevnt en liten hunderase kalt «Little Beagle», som på grunn av sin lille størrelse til og med fikk plass i jegernes salveske. Rasen ble offisielt anerkjent i 1890 av British Kennel Club.