Beagle

Pass på ørene til Beaglen

Den korte pelsen til en beagle er heldigvis ikke veldig arbeidsintensiv. Det anbefales å børste pelsen en gang i uken. Slik fjerner du skitt og løse hår. I perioder med pelsskifte - altså på starten av våren og høsten - kan du gjerne børste den to til tre ganger i uken.

Du bør sjekke ørene til beaglen nøye. De store hengeørene er dessverre meget utsatt for betennelser.

Forurensninger i øret bør derfor fjernes regelmessig. Her holder det å vaske ørets ytre deler med en fuktig klut. Bruk av q-tips er ikke anbefalt, da det er fort gjort å skade de ømfintlige ørene med de små pinnene.

En beagle er et aktivt familiemedlem

Med sitt vennlige og kommunikative vesen er beaglen en optimal familiehund som føler seg vel både på landet og i en leilighet i byen. Vær dog klar over at den har et svært høyt energinivå.

Bor du i en leilighet, må du sørge for at hunden får tilstrekkelig med bevegelse. Har dere en hage tilgjengelig, må du passe på høyden på gjerdet – en beagle er nemlig en sann utbryterkonge.

En beagle liker ikke å være alene. Den er svært sosial og derfor særdeles gjerne i selskap med andre. Beaglen er også veldig vennlig ovenfor fremmede – den egner seg altså ikke som vakthund. Selv om en inntrenger helt sikkert hilses velkommen med høy bjeffing, vil det sannsynligvis følge en vennlig hilse-på-økt fremfor knurring og biting.

Som flokkhund er beaglen selskapelig og den kan godt leve sammen med andre hunder av enhver alder, rase og størrelse. Den kommer også godt overens med katter.

Hovedfokus bevegelse

En beagle er, spesielt i ung alder, en sann engergibunt og vil gjerne ha fysisk aktivitet. Tilstrekkelig med bevegelse har to sentrale fordeler for hunden din.

For det første får ikke en hund som får nok fysisk aktivitet ville ideer og for det andre kan du forebygge overvekt med nok bevegelse. Beaglen har nemlig en tendens til overvekt på grunn av spisevanene sine. Minst to daglige runder på ca. en time er derfor et must.

På grunn av intelligensen og den fremragende nesen sin egner den seg for flere hundesportarter. Eksempler her er agility, mantrailing eller dummytraining. Grunnregelen som gjelder: med den riktige godbiten kan man motivere en beagle til nesten alt.

En beagle er robust men forbelastet

Som mange hunderaser har også beaglen en predisposisjon for enkelte sykdommer. Spesielt nevneverdig er:

• Beagle-Pain-Syndrom: Dette er en inflammatorisk sykdom i ryggmargen hos hunder, som medfører sterke smerter.
• Degenerativ myelopati: her er det snakk om en neurologisk forstyrrelse. En degenerativ betennelse i ryggmargen og den grå substansen i hjernestammen, kommer til uttrykk i form av bevegelsesforstyrrelser og spastiske lammelser. Det er tilsynelatende ikke smertefullt for hunden.
• Lafora-sykdom: Lafora er en arvelig stoffskiftesykdom. Gjennom en gendefekt er omdannelsen av glukose til lagringsformen glykogen forstyrret. Det oppstår såkalte laforalegemer som lagres i lever, muskler og fremfor alt i nerveceller. Det medfører krampeanfall, synsforstyrrelser og demens. Det finnes en gentest for denne sykdommen.
• Øyesykdommer: grønn stær (glaukom), hornhinnedystrofi og retina-atrofi er mulige sykdommer i øynene hos beagle.

De lange hengeørene til beaglen bidrar dessverre til at den ofte får ørebetennelse. Fastsittende sekret eller fremmedlegemer som gress kan fremkalle smertefulle betennelser.

Også midd føler seg hjemme i ørene til beaglen. Første varseltegn her kan være heftig hoderisting eller at den holder hodet skjevt.

Sist men ikke minst: en beagle har en helt umettelig appetitt og dermed en tendens til overvekt. Dette belaster ryggsøylen og ledd. Spesielt den heller lange, lille beaglen er derfor også utsatt for skiveutglidninger. Den beste forebyggelsen: bevegelse. Hold din beagle i aktivitet og sysselsett den med både fysiske og mentale oppgaver. En sunn ernæring er også svært viktig for beaglen.

Alt i alt er beaglen en aktiv og robust hund som kan bli 12 til 15 år gammel. Med et sunt kosthold og mye bevegelse er det altså ingenting i veien for et langt og lykkelig hundeliv.

Kun fra ansvarsfulle oppdrettere

Selv om en familiehund etter din mening ikke trenger dokumenter, bør du ikke stole på useriøse oppdrettere. Å drive med dyreoppdrett er dessverre en omfattende og dyr hobby.

Til syvende og sist er det ikke bare å gi valpene et hjem, en sunn ernæring og god sosialisering med mye kjærlighet frem til de er klare for et nytt hjem. Oppdrettere har også ansvaret for genpoolen til rasen. Dette gjelder ikke bare rasens ytre utseende, men også den individuelle helsen til dyret. Oppdrettsforeninger kontrollerer både miljøbetingelsene i dyreholdet og hvilke beagler som pares.

En seriøs oppdretter er medlem i en anerkjent oppdretterforening og kan gi deg opplysninger om foreldrene til din fremtidige beaglevalp – om nødvendig også med tilsvarende helsedokumenter. Aller best er det om du kan se foreldrene på stedet.

Dessuten er en god oppdretter forsiktig med å gi fra seg valpene sine. Du må altså regne med at du får spørsmål om de fremtidige leveforholdene til valpen.

Når valpen så flytter inn hos deg med 10 til 12 måneder, skal den ha chip, ha fått regelmessige ormekurer og ha minst en runde med vaksiner.

Alt dette vil selvfølgelig også ha innvirkning på prisen for en valp. Ved anskaffelse av en beaglevalp må du regne med å betale mellom 15.000 og 20 000 kr. Hertil kommer kostnadene for basisutstyret. Kostnader for veterinær og løpende kostnader for hundefôret og annet utstyr til din kjære må du også ta i betraktning før de bestemmer deg for å kjøpe en valp.

Jakthund med lang tradisjon

Beaglen ble over århundrer avlet som jakthund. Den er ment for innsatsen “før skuddet”. Den får teften av byttedyret og jager disse opp. I en større flokk jager hundene da byttedyret direkte mot jegerne.

Avlen av beagle-rasen går tilbake til den såkalte hubertushunden eller Northern Hound. Normannerne innførte disse til England ved erobringen av Britannia i 1066. Der ble den på 1400-tallet paret med Southern Hound som stammer fra Syd-Frankrike.

Navnet beagle dukket for første gang opp i 1515 i husholdningsbøkene til kong Henrik VIII. I år 1615 ble først en liten hunderase kalt “Little Beagle” nevnt, som på grunn av størrelsen også passet i salvesken til jegeren. Offisielt anerkjent ble rasen først i 1890 av British Kennel Club.